Fredsforskning er ikke krigsforskning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I slutten av mai arrangerte Vitenskapsakademiet et møte om tillit til vitenskapen. Til stede var blant annet administrerende direktør for FFI samt forsknings og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland. 

FFI snakket om utfordringene med å prioritere åpen og fagfellevurdert forskning i en tid hvor operasjonelle behov og krav om hurtige endringer står høyt på den politiske agendaen. I sin avslutningsreplikk beskrev ministeren forsvarsforskning som en stadig ekspanderende forskningsagenda som også omfatter fredsforskning.

Debatt ● Tanja Storsul

«Så åpent som mulig» er ekstra viktig i krevende tider

Jeg var til stede på Vitenskapsakademiet og stilte spørsmål om hva slags ideer og debatter om fred som bør løftes og hvordan det tresifrede antallet fredsforskere i Norge kan bidra med forskning og analyse. 

Ministerens tilsvar til dette spørsmålet fortjener en ytterligere kommentar.

Vi skal som akademikere bry oss om tillit og mistillit til forskere — men vi må også fortjene tillit. I en krisetid må vi kunne bidra ikke bare med kritisk analyse av samfunnsutviklingen, men også ha ideer om hvor vi skal og hvordan vi kommer dit. 

Fredsforskning blir ofte slått sammen med konflikt- og sikkerhetsforskning, men det kan virke som det blir mye av det siste og mindre av det første. 

Debatt ● Erika Eidslott

Opprustning gjennom kunnskap

Fredsforskning kan ikke reduseres til et slags underbruk av en nasjonal forsvarsforskningsdugnad. Da kreves det et større engasjement fra oss selv for å vise hvorfor fred i seg selv er et viktig — det viktigste — samfunnsgodet i vår tid.

Det har ikke vært lett å snakke om fred på 2020-tallet. At den liberale demokratimodellen forvitrer på globalt nivå har vært tydelig lenge. Pandemien var både en verdensomspennende humanitær katastrofe og en hendelse som forsterket mistillit, konspirasjonsteorier og ekstreme politiske krefter. Den digitale transformasjonen kommer med enorme kostnader — politisk, sosialt, kulturelt og miljømessig. 

For få tiår siden var fredsbevegelsen toneangivende i norsk og europeisk samfunnsdebatt. Den var synlig, høyrøstet og rommet mange ulike agendaer, plattformer og aksjonsformer. I 2025 ligger fredsbevegelsen tilsynelatende med brukket rygg, og sliter med lav folkelig oppslutning, lite synlighet og utfordringer med å ramme inn fredsbudskapet på en relevant og troverdig måte. 

‘Fredssnakk’ diskrediteres som naivt, som indirekte støtte til diktatorer og tyranner eller, mer nylig, som et slags hinder for å bygge et sterkt nasjonalt forsvar. 

Samtidig er vår kollektive oppmerksomhet fokusert på andre ting. Vår sektor — den akademiske — bruker mye av sin kritiske energi enten på enkeltkonflikter eller på å kritisere eller forsvare forskere med avvikende meninger. Om fred som et felles anliggende er det mest taust fra vitenskapelig hold. Denne tausheten må ta slutt.

Siden utbruddet av Ukraina-konflikten har jeg vært så heldig å få bidra med litt forelesningsvirksomhet i et av forumene til det postsovjetiske sivilsamfunnet. Dette er et multinasjonalt og multietnisk sivilsamfunn som består av den ukrainske akademiske hjemmefronten (så staut som det høres ut), bokstavelig talt dødsmodige russiske journalister og jurister, tjue år gamle turkmenske dekoloniale aktivister, fryktløse belarusiske feminister og hardbarkede skeive politisk engasjerte fra regionen. 

Debatt ● Svein Stølen og Åse Gornitzka

Sikkerhetsloven er ikke vår eneste rettesnor

Disse individene har mange ulike ideer om hvordan de ønsker at samfunnet — nasjonalt, regionalt og globalt — skal utvikle seg og hvordan strukturell fred ser ut. De krangler seg imellom, men de har ideer og de er ikke redde for å snakke om dem uansett hvor mye det koster (og det koster).

Vi burde heller ikke være redde for å snakke om fred. Jeg mener det er naivt å ikke insistere på å snakke om fred. Timothy Snyders nå klassiske utsagn ‘Do not obey in advance’ forteller oss at det ikke er viktig eller nødvendig å slutte helhjertet og ukritisk opp om den militariseringen av den offentlige samtalen som nå foregår i Norge. 

Derimot er det viktig og nødvendig å protestere mot en slik utvikling, for eksempel ved å insistere på at fred er meningen med det hele og at dette også må få konsekvenser for politisk styring og hvordan Norge navigerer i verden.

Derfor: Vi må spørre hvilken rolle fredsbegrepet spiller når det gjelder hvor staten — og vi som samfunn — vil med hensyn til dagens og morgendagens sikkerhetssituasjon. 

Debatt ● Tanja Storsul

Universitetene bør ikke hemmeligholde forskning på grunn av sikkerhetspolitikk

Som Kenneth Pettersen Gould og jeg skriver i Morgenbladet, forsommeren 2025 virker det som om det norske samfunnet plutselig har våknet opp fra en slags torneroseaktig dyp fredssøvn. Vi mener at fredssøvnsanalogien er uheldig fordi realiteten er at fred skapes gjennom aktivt og vedvarende fredsarbeid. 

De siste tiårene har det foregått mye aktivt fredsarbeid med direkte relevans og betydning for norsk sikkerhet. Det inkluderer blant annet bistand, styrking av internasjonalt samarbeid og diplomati, arbeid mot radikalisering og for medborgerskap, respekt for kollektive regler og plass til minoriteters egenhet og vern av deres rettigheter. 

For oss som samfunn er det viktig å tenke på og omtale disse aktivitetene som fredsarbeid som skal styrkes og synliggjøres.

Vi trenger en bredere og mer høylytt og gjerne uregjerlig offentlig samtale om fred. I denne borgersamtalen bør alle inviteres til å delta. 

Samtidig: Fredsforskning skal ikke være underlagt forsvarsforskning. Fredsforskning handler om fred. 

Fredsforskere har ikke bare et særlig faglig ansvar for å delta i diskusjoner om hvordan morgendagens fred ser ut — og hvordan vi kommer dit. Akkurat nå er det også nødvendig at vi i sterkere grad bidrar til at disse problemstillingene faktisk blir formulert og diskutert — og at diskusjonene får gjennomslag og synlighet i samfunnsdebatten.

Kristian Berg Harpviken

Fredsforsker Harpviken er klar for drømmejobben