Debatt ● Andreas Føllesdal

Om Harvard og poenget med internasjonal utdanning og forskning

Et svar til Leif Osvolds «luksusstudenter» i tre punkter.

Men det var neppe mindreverdighetsfølelse som drev Gro Harlem Brundtland, Anders Eckhoff og mange andre til å studere ved Harvard-universitetet, skriver forfatteren, som selv tok sin doktorgrad der.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Leif Osvold gir viktig bakgrunnsinformasjon for å vurdere Trumps kritikk mot Harvard-universitetets mangfoldsprogram, og om hans forsøk på å begrense adgangen for utenlandske studenter. Osvold mener det er bedre for Norge — og USA — at de som ønsker å studere ved gode utenlandske universiteter som Harvard i stedet blir hjemme og styrker sitt eget lands forskning. 

Jeg ber om spalteplass for å supplere og korrigere Osvold på tre punkter.

Temaene Osvold tar opp blir viktige i tiden framover, ikke minst for den norske universitets- og høyskolesektoren. Demografi og geografi spisser kampen om ressurser for sektoren i forhold til andre samfunnsformål, og om ressurser lærestedene seg imellom. 

Hva skal den nasjonale og internasjonale konkurransen om kloke hoder blant studenter, forskere og i administrasjonen gå på? Lærings- og arbeidsmiljø, og undervisnings- og forskningskvalitet, ulikt forstått — eller noe annet? Og hvordan kan vi best kjempe kampen for kunnskapsbasert politikk?

1. Hvem finansierer utenlandske bachelorstudenter ved Harvard? Osvold har rett i at mange får offentlige — og private — stipend fra hjemlandet. Men Harvard tilbyr dem behovsprøvd dekning av studieavgift og opphold, på lik linje med studenter fra USA. Det er del av universitetets målsetting om å gjøre god utdanning litt mindre avhengig av irrelevant betalingsevne.

2. Mangfoldsinnsatsen (DEI) ved Harvard og andre amerikanske universiteter har mange målsettinger, noen mer omstridt enn andre. Glupe søkere skal ha samme sjanser til å komme inn uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn. 

Og noen former for mangfold gir viktig lærdom for morgendagens samfunnsborgere og ledere. De må forstå, respektere, lære av og samhandle med andre, på tross av og takket være forskjeller og ulike perspektiver oss imellom — også på tvers av landegrensene. 

Det var en grunn til at senator Fulbright opprettet utvekslingsprogrammet som fikk hans navn for å «menneskeliggjøre internasjonale relasjoner.» Fulbrightprogrammet har hatt bred tverrpolitisk støtte i USA, i Norge og ellers i verden i snart 80 år, men i dag er både formålet og strategien omstridt. 

DEI omfatter også andre tiltak: for studenter uten akademikere i familien så de blir mer fortrolig med alle de uskrevne normene og forventningene; og for bedre lærebøker i medisin så de tar opp andre pasientgrupper enn hvite menns sykdommer, symptomer og behandling.

3. Osvold anbefaler at studenter som vil utenlands kvitter seg med mindreverdighetsfølelsen og isteden blir hjemme for å styrke eget lands forskning, ved universiteter som er like gode. Men de to alternativene er verken konkurrerende eller uttømmende. De fleste som studerer ute kommer tilbake. 

Tidligere Harvard-studenter finner vi i norsk næringsliv, jus, politikk — og i universitets- og høyskolesektoren. Om de har bygget landet og satt spor i norsk akademia, og om Harvard-studiet bidro positivt, er dels avhengig av øynene som ser. 

Men det var neppe mindreverdighetsfølelse som drev Gro Harlem Brundtland, Anders Eckhoff, Tore Myrholt, Anders Ryssdal og mange andre til å studere ved Harvard-universitetet, eller som får Anne Grete Eidsvig, Kjell Inge Røkke, Christen Sveaas og andre til å gi stipend for norske — og afrikanske — studenter ved Harvard og andre gode universiteter i utlandet.

Det er heller ikke motstrid mellom å hevde at noen utenlandske læresteder er svært gode på noen områder, og å glede seg over at mange norske læresteder har global tiltrekningskraft. 

Utenlandske studenter og forskere bidrar til bedre forskning i Norge: om hjernen ved NTNU, om språk ved C-LaBL ved UiT Norges arktiske universitet, om prioriteringer av helsetjenester ved Universitetet i Bergen, om innovasjon ved Universitetet i Stavanger, og om mye annet andre steder …

Om vi ser på det større bildet er det ikke noe tap for Norge, eller for norske universiteter og høyskoler, eller for enkeltstudenter, at noen studerer utenlands — ved Harvard og mange andre steder. Osvold skaper en kunstig motsetning.

Internasjonal flyt av kloke hoder kan bidra til bedre forskning, bedre bedrifter, politikk og samfunn — og kanskje en bedre verdensorden. Det kan også være i Norges interesse, i vid forstand, og på lengre sikt.

Powered by Labrador CMS
OSZAR »